En skummel drøm jeg garantert kommer til å huske en stund, men som likevel var bra fordi den satte igang en hel del viktige prossesser

I natt hadde jeg mareritt. Det er ikke så vanlig for meg å få mareritt, siden jeg vanligvis bare drømmer absurde ting uten noe særlig mening, som derfor ikke kan kategoriseres som verken mareritt eller fine drømmer. Denne drømmen var imidlertid av et helt annet kaliber; både naturtro og ekte, og kjempeekkel.

Drømmen, slik jeg husker den, starter med at jeg våkner i sengen min av at pappa banker på og sier at nå er det bare 10 min igjen til vi skal dra til flyplassen, siden jeg skal til Oslo på lederkurs. Jeg får umiddelbart panikk: jeg har ikke pakket, printet ut billetten min, lest ferdig leseplanen min eller avtalt praksiskontrakten min, og jeg må dra om 10 min.
Jeg står opp og begynner å pakke alt jeg ser rundt meg. Mamma kommer inn på rommet og begynner å snakke om alt mulig rart mens jeg pakker med økende panikk. Plutselig kommer jeg på at jeg ikke har printet ut billetten min ennå, så jeg springer opp trappen mot pcen på loftet, men pappa står i veien. Han spør hva jeg skal og jeg tør ikke fortelle at jeg ikke har printet ut billetten ennå, så jeg går ned igjen og fortsetter pakkingen.
Når jeg snart er ferdig med pakkingen kommer mormor og Harald (gud vet hvorfor de skulle kjøre meg hvis både mamma og pappa allerede var der..). Alle setter seg i onkel Øyvinds nye bil og mamma begynner å kjøre. Når vi akkurat har fått start på bilen, husker jeg plutselig billetten. Men jeg klarer ikke å huske hvor jeg har lagt den, så jeg går ut av bilen for å finne vesken min i bagasjerommet, men jeg før jeg rekker så langt begynner mamma å kjøre.

Det er mens jeg står og skriker etter dem at jeg våkner, dyvåt av svette mens jeg desperat prøver å huske hvor jeg har gjort av billettene.

Fy flate så ekkelt det var. Alt sammen er selvfølgelig et resultat av at jeg ikke har gjort noen av de overstående tingene ennå, i tillegg til å ikke hå gått igjennom historiefremføringen min til i morgen, begynt på historieprøveøving eller søkt selvstendig studiearbeid på fredag. Stress!

Heldigvis fikk jeg lest omtrent halvparten av det jeg skulle idag, fått telefonnummer til hun jeg skal snakke med om praksiskontrakten, OG shoppet nok til å roe meg ned. Visste dere at Kapphal har lansert en Vintage-kolleksjon?

Vår

I dag var Oscar og jeg på tur rundt golfbanen, og så litt videre opp mot Siljustøl. 20 grader i solen, minst. Jeg skulle egentlig jogge, men klarte ikke i den temperaturen. Så jeg gikk. Siljustøl var nydelig. Hvis noen av dere har hørt om komponisten Harald Sæverud, så var det der han bodde. Med en enorm hage som nå er blitt turområde.
I alle fall, når vi var der var det massevis av hestehover, som etter min mening er det fineste vårtegnet. Og det er mens jeg ser på disse nydelige blomstene at jeg ser dem; årets første sommerfugler!
3 stykker, de derre rustrøde med striper på kantene. Jeg har bilde:


Når sommerfuglene kommer, da kan du ikke nekte for at det er vår. Dette blir altså årets første vårøyeblikk:)

Tegn på at det er vår:
- sommerfugler
- hestehover
- fuglesang
- gressklippere (golffolket er tidlig ute..)
- Christina klarer ikke å høre på vanlig musikk, men bare sommersanger (hadde bare en på turen, så det gikk mye i summersunshine med the corrs)
- Elise leser bøker(!)
- edderkopper og brunsnegler
- påske
- vind som ikke nødvendigvis gir deg kuldesjokk
- Christina klager over plenen

Husker du?

17 mai, 1966.
Bob Dylan holder en konsert som revolusjonerte(skrev jeg det feil?) rockens historie.

En eller gang i januar, 2009.
Christina er på vei hjem fra jobb. Hun har allerede gått ute i snæe i 20 minutter og er ikke altfor begeistret. På radioen forteller en ekstremt engasjert radiovert om det historiske "Judas-ropet". Så kommer sangen.

Av og til er det sånne øyeblikk som en tror en kommer til å huske resten av livet, og akkurat da hadde jeg et sånt. Snøfnuggene var enorme, og så gule ut i lyset fra lyktestolpene. Ingen biler, alt var gult. Sangen var dritkul. Jeg har aldri syntes "Like a rolling stone" var like kul som akkurat da.



Fra nå av skal jeg prøve noe nytt. Jeg skal bare skrive om sånne øyeblikk som jeg tror jeg kommer til å huske en stund, i alle fall et par uker. Og ikke vær redd, det betyr ikke at jeg aldri kommer til å skrive mer. Jeg opplever minst 5 sånne øyeblikk hver dag for tiden. Bare se på stjerneskuddet! MEN! Dersom jeg ikke får kommentarer tar jeg det som et tegn på at dere synes det er teit, og da slutter jeg. DA-dah!

PS: Bildet er egentlig helt feil, men jeg har ikke tid til å bruke lengre tid på det. Det viktigste er jo tross alt bildet i hodet mitt:)

PPS: Jeg skulle egentlig si noe mer, men jeg har glemt det. Det kan derfor godt tenkes at jeg endrer innlegget senere.

PPPS: Kristina er en teit liten jente.

Nå skal jeg høre på Bob Dylan

Næhh...!

Jeg så et stjerneskudd i kveld. Helt sant. Jeg og en venninne var ute og gikk tur,og så så vi det. Det var skikkelig fint (så litt ut som fyrverkeri, faktisk), og selvfølgelig ønsket vi oss noe. Men jeg kan ikke fortelle hva:) Da går det ikke i oppfyllelse.

I don't know what I did last night...

(Herregud jeg går jo helt amok med blogginnlegg for tiden, men det er så mye jeg har lyst til å fortelle)
Ikke sånn altså:)
Men, jeg tror jeg går i søvne.
Bevis: Natt til søndag har Christina sett på film på PCen. Når filmen var fedig har hun lukket PCen igjen og lagt den på gulvet. Men, søndag morgen klokken 8.00 våkner hun plutselig; PCen befinner seg nå i sengen, er slått på, og viser et intervju med Pink Floyd Christina aldri har sett før(Abbey Road Studio, 1972). Jeg har rett og slett ikke PEILING på hvordan den havnet OPPI sengen min, eller slo seg på (jeg hadde slått den helt av, så det kan ikke være noen andre som har tullet med meg heller), for å ikke snakke om at den var inne på et intervju jeg ALDRI har hatt noe med å gjøre før. Det er kanskje det merkeligste som har hendt med meg så langt i år.

Jaja. Så utrolig kule og pene alle i Pink Floyd var på begynnelsen av 70-tallet. Christina merker sommerfugler.

Christina filosoferer om musikk

Bare så dere vet det: dette er resultatet av mange, mange turer fra busstoppet ved meyerskiftet og hjem til meg. Det er antakelig den tiden på døgnet jeg tenker mest.. Så her kommer et lite sammendrag av det jeg har kommet frem til:

Musikk er noen merkelige greier.

I mitt hode unerstreker forskjellige instrumenter i et band de forskjellige personlighetene. Gitatristen og vokalisten, som jo ganske ofte er den samme, er den populære og utadvendte, bassisten (og ev. pianist el. keyboardist) er den rolige som liksom holder orden, og trommisen er liksom den "ville". Strange, I know.

Jeg tror det er fult mulig å få orgasme av å høre på musikk, no partner necessary. Helt seriøst. Eminem, Westlife, AC\DC, Vivaldi. You name it.

Jeg synes ikke rap er musikk. Trommer derimot.

Hvis jeg ikke skulle høre på sånn musikk jeg gjør nå (alle mulige undersjangre for rock (haha! prøv å finne ut hva jeg liker utifra det:P)++), ville det vært klassisk.

Hvorfor kaller Hard Rock Café seg for HARD Rock Café? Hvis de i det hele tatt spiller rock, så er det definitivt soft.

Hvis jeg skulle skrive en bok om musikk, skulle den bare ha en side. På den siden skulle det stå: "Du kan jo ikke LESE om musikk! Du må høre på den". Men jeg klarer tydeligvis å skrive et blogginnlegg likevel..

Freddie!!!!!UHU!:( (omg så fjortis det så ut lizzm)

Buhuuu! *Snufs* Neeeei :(:(
Denne sangen er sååå nydelig! Vi var å så "We will rock you" i London, og da fikk jeg dilla på "No one but you" av Queen. UTEN Freddie Mercury. Jeg klarer ikke å la være å dø litt selv når jeg hører den sangen.


Musikalen er forresten helt fantastisk, så den bør dere se:)
Her har dere noen av sangene