Bob Dylan holder en konsert som revolusjonerte(skrev jeg det feil?) rockens historie.
En eller gang i januar, 2009.
Christina er på vei hjem fra jobb. Hun har allerede gått ute i snæe i 20 minutter og er ikke altfor begeistret. På radioen forteller en ekstremt engasjert radiovert om det historiske "Judas-ropet". Så kommer sangen.
Av og til er det sånne øyeblikk som en tror en kommer til å huske resten av livet, og akkurat da hadde jeg et sånt. Snøfnuggene var enorme, og så gule ut i lyset fra lyktestolpene. Ingen biler, alt var gult. Sangen var dritkul. Jeg har aldri syntes "Like a rolling stone" var like kul som akkurat da.
Fra nå av skal jeg prøve noe nytt. Jeg skal bare skrive om sånne øyeblikk som jeg tror jeg kommer til å huske en stund, i alle fall et par uker. Og ikke vær redd, det betyr ikke at jeg aldri kommer til å skrive mer. Jeg opplever minst 5 sånne øyeblikk hver dag for tiden. Bare se på stjerneskuddet! MEN! Dersom jeg ikke får kommentarer tar jeg det som et tegn på at dere synes det er teit, og da slutter jeg. DA-dah!
PS: Bildet er egentlig helt feil, men jeg har ikke tid til å bruke lengre tid på det. Det viktigste er jo tross alt bildet i hodet mitt:)
PPS: Jeg skulle egentlig si noe mer, men jeg har glemt det. Det kan derfor godt tenkes at jeg endrer innlegget senere.
PPPS: Kristina er en teit liten jente.
Nå skal jeg høre på Bob Dylan
3 kommentarer:
hvis du går i mangel på slike opplevelser, må du skrive andre innlegg. ellers kan du prøve det :)
Christina du er så kul og tøff!
DU ER RAR!!!!!!!
Legg inn en kommentar