Et særdeles uinspirert innlegg

OK, nå gidder jeg ikke mer av de derre øyeblikks-innleggene. Overgangen markeres med en vakker og sommerlig header. Oppskrift på å få ny header, the Christina-way: Gå inn på deviantART. Søk på header.

Så. I helgen har jeg vært på Iljartun i Valdres på lederkurs nummer 2. Det var ordentlig kjekt å møte igjen alle fra sist gang, og vi kom like godt overens som sist. Mer enn det er det liksom ikke å si om turen, for dere som ikke var med..

Jeg merker dette kanskje ikke kommer til å bli særlig bra. Jeg sitter i mattetimen, og det å skrive blogginnlegg mens jeg følger med på såpass avansert matte kanskje ikke er den beste kombinasjonen.

Visste du at det går an å lage funksjoner med vektorer? Sånne piler, vet du. I FUNKSJONER! Oh dear

En skummel drøm jeg garantert kommer til å huske en stund, men som likevel var bra fordi den satte igang en hel del viktige prossesser

I natt hadde jeg mareritt. Det er ikke så vanlig for meg å få mareritt, siden jeg vanligvis bare drømmer absurde ting uten noe særlig mening, som derfor ikke kan kategoriseres som verken mareritt eller fine drømmer. Denne drømmen var imidlertid av et helt annet kaliber; både naturtro og ekte, og kjempeekkel.

Drømmen, slik jeg husker den, starter med at jeg våkner i sengen min av at pappa banker på og sier at nå er det bare 10 min igjen til vi skal dra til flyplassen, siden jeg skal til Oslo på lederkurs. Jeg får umiddelbart panikk: jeg har ikke pakket, printet ut billetten min, lest ferdig leseplanen min eller avtalt praksiskontrakten min, og jeg må dra om 10 min.
Jeg står opp og begynner å pakke alt jeg ser rundt meg. Mamma kommer inn på rommet og begynner å snakke om alt mulig rart mens jeg pakker med økende panikk. Plutselig kommer jeg på at jeg ikke har printet ut billetten min ennå, så jeg springer opp trappen mot pcen på loftet, men pappa står i veien. Han spør hva jeg skal og jeg tør ikke fortelle at jeg ikke har printet ut billetten ennå, så jeg går ned igjen og fortsetter pakkingen.
Når jeg snart er ferdig med pakkingen kommer mormor og Harald (gud vet hvorfor de skulle kjøre meg hvis både mamma og pappa allerede var der..). Alle setter seg i onkel Øyvinds nye bil og mamma begynner å kjøre. Når vi akkurat har fått start på bilen, husker jeg plutselig billetten. Men jeg klarer ikke å huske hvor jeg har lagt den, så jeg går ut av bilen for å finne vesken min i bagasjerommet, men jeg før jeg rekker så langt begynner mamma å kjøre.

Det er mens jeg står og skriker etter dem at jeg våkner, dyvåt av svette mens jeg desperat prøver å huske hvor jeg har gjort av billettene.

Fy flate så ekkelt det var. Alt sammen er selvfølgelig et resultat av at jeg ikke har gjort noen av de overstående tingene ennå, i tillegg til å ikke hå gått igjennom historiefremføringen min til i morgen, begynt på historieprøveøving eller søkt selvstendig studiearbeid på fredag. Stress!

Heldigvis fikk jeg lest omtrent halvparten av det jeg skulle idag, fått telefonnummer til hun jeg skal snakke med om praksiskontrakten, OG shoppet nok til å roe meg ned. Visste dere at Kapphal har lansert en Vintage-kolleksjon?

Vår

I dag var Oscar og jeg på tur rundt golfbanen, og så litt videre opp mot Siljustøl. 20 grader i solen, minst. Jeg skulle egentlig jogge, men klarte ikke i den temperaturen. Så jeg gikk. Siljustøl var nydelig. Hvis noen av dere har hørt om komponisten Harald Sæverud, så var det der han bodde. Med en enorm hage som nå er blitt turområde.
I alle fall, når vi var der var det massevis av hestehover, som etter min mening er det fineste vårtegnet. Og det er mens jeg ser på disse nydelige blomstene at jeg ser dem; årets første sommerfugler!
3 stykker, de derre rustrøde med striper på kantene. Jeg har bilde:


Når sommerfuglene kommer, da kan du ikke nekte for at det er vår. Dette blir altså årets første vårøyeblikk:)

Tegn på at det er vår:
- sommerfugler
- hestehover
- fuglesang
- gressklippere (golffolket er tidlig ute..)
- Christina klarer ikke å høre på vanlig musikk, men bare sommersanger (hadde bare en på turen, så det gikk mye i summersunshine med the corrs)
- Elise leser bøker(!)
- edderkopper og brunsnegler
- påske
- vind som ikke nødvendigvis gir deg kuldesjokk
- Christina klager over plenen

Husker du?

17 mai, 1966.
Bob Dylan holder en konsert som revolusjonerte(skrev jeg det feil?) rockens historie.

En eller gang i januar, 2009.
Christina er på vei hjem fra jobb. Hun har allerede gått ute i snæe i 20 minutter og er ikke altfor begeistret. På radioen forteller en ekstremt engasjert radiovert om det historiske "Judas-ropet". Så kommer sangen.

Av og til er det sånne øyeblikk som en tror en kommer til å huske resten av livet, og akkurat da hadde jeg et sånt. Snøfnuggene var enorme, og så gule ut i lyset fra lyktestolpene. Ingen biler, alt var gult. Sangen var dritkul. Jeg har aldri syntes "Like a rolling stone" var like kul som akkurat da.



Fra nå av skal jeg prøve noe nytt. Jeg skal bare skrive om sånne øyeblikk som jeg tror jeg kommer til å huske en stund, i alle fall et par uker. Og ikke vær redd, det betyr ikke at jeg aldri kommer til å skrive mer. Jeg opplever minst 5 sånne øyeblikk hver dag for tiden. Bare se på stjerneskuddet! MEN! Dersom jeg ikke får kommentarer tar jeg det som et tegn på at dere synes det er teit, og da slutter jeg. DA-dah!

PS: Bildet er egentlig helt feil, men jeg har ikke tid til å bruke lengre tid på det. Det viktigste er jo tross alt bildet i hodet mitt:)

PPS: Jeg skulle egentlig si noe mer, men jeg har glemt det. Det kan derfor godt tenkes at jeg endrer innlegget senere.

PPPS: Kristina er en teit liten jente.

Nå skal jeg høre på Bob Dylan