En molluscofobikers verste mareritt

Så lenge det er sol ute er det greit, for da holder de seg unna. Så lenge solen steker og det er tørt og fint gjemmer de seg. Men hver morgen jeg våkner og hører lyden av dryppende vann utenfor vinduet, går det kaldt nedover ryggen på meg. For nå kommer de frem igjen, de ekle, brune slimklumpene. Herregud som jeg HATER dem. For dere som ikke er så kjappe i hodet betyr "molluscofobi" angst for snegler. Og for dere som synes dette er morsomt, se for dere dette: i nesten et halvt år er hele landet dekket av det dere er mest redde for. Og for å toppe det hele sykler jeg til jobben. Ja, du hørte riktig. Hver dag manøvrerer jeg sykkelen min mellom små hauger av snegler i ferd med å fortære den allerede overkjørte moren deres. Hele veien holder jeg munnen godt lukket i tilfelle en av dem skal sprette opp på meg. Dersom en av dem faktisk gjorde det, ville det absolutt være ille nok uten at jeg fikk det inn i munnen. Herregud nå tror jeg jeg må kaste opp.

La oss heller snakke om noe annet. Som Madonna. Jeg har hørt på American pie i to dager i strekk nå. Det er en superkul sang. I går kom det en dame som liknet på Hufsa inn i butikken, og jeg døde nesten av sjokket. Jeg stod og ryddet i en hylle, og når jeg snudde meg stod hun rett bak meg. Jeg fikk helt gåsehud av henne. Og jeg merket at jeg stod og skalv når jeg snakket med henne. Jeg er kanskje ennå mer redd for Hufsa enn for snegler.